Velkommen til Modum prestegjeld


   
 
 

ARKIV

 

 

MENING OG MENINGER

 

 

Av PER ARNE DAHL,

mandag 12. august 2002
 
i anledning
avstemming til biskop i Tunsberg.

 


Jeg er nå i Åmot kirke, i Modum, der jeg har vært heldig å få være prest i snart 3 år. Sjelden har jeg fått de spørsmålene som stilles av mange journalister om stats- kirkeordningen og homofili. Hvorfor? Antagelig fordi folk gjennom lang tid har gjort seg erfaringer av at de kan komme akkurat som de er til denne kirken. Folk føler seg hjemme her uavhengig av kjønn, meninger og livsførsel, og det faller dem ikke inn at de ikke kan høre hjemme her. Til denne kirken kommer unge og gamle, folk som går til nattverd og folk som ikke regner seg som kristne. Det de spør om er ikke min og andres meninger om ditt og datt, men heller: "Hva er meningen med livet? Hva har Gud å gjøre med mitt liv? Hvordan bli en kristen? Kan jeg tro når jeg tviler? Dette er spørsmål vi får i denne kirken, og noen ganger tenker jeg: "Kanskje alle spørsmålene om hva vi prester mener om det meste gjenspeiler at mange av oss strever med selve meningen med livet, men får for lite hjelp med akkurat det spørsmålet.

Og det er dette som er kirkens hovedoppgave. Kirken skal være en katedral der den treenige Gud gjør seg kjent, et folkets hus der mennesker kan være ærlig tilstede med hele sitt liv, og et bedehus der vi kan oppleve at troen og livet vårt hører sammen og hvor vi kan spørre etter hva som er Guds vilje med våre liv.

Når det spørres om hva jeg mener om statskirken og homofili skal jeg forsøke å holde frem noen grunnleggende holdninger, selv om svært mye i livet er for krevende til å besvare med noen få linjer.

Det er ikke statskirkeordningen som er problemet i vår folkekirkemenighet i Åmot.
Men vi utfordres hele tiden på selve grunnspørsmålet:

Hva vil det si å være kirke i verden?

Det avgjørende er at kirken får være det stedet der Kristus møter oss mennesker i gode og onde dager, i ordet og ved nattverdbordet. Kirken er det stedet der vi sårbare og famlende mennesker kan be: "Vis oss din vilje! La din vilje skje!" Kirken er det stedet der vi kalles til å gå ut for å fortelle andre hvem Kristus er og gi livsassistanse til mennesker som har det vondt. Hvis vi kan være en slik kirke, eksempelvis velge våre ledere og ha frihet i lærespørsmål, ser jeg flere muligheter enn problemer med vår kirkeordning. Den avgjørende testen blir hvordan dette kommer til å fungere fremover og hvordan vi makter å være en kristen kirke i en ny tverrkulturell og multireligiøs virkelighet. Personlig ser jeg gjerne at kirken blir enda mer selvstendig, men at den fortsatt har et så vidt positivt forhold til staten at den er i stand til å være folkekirke.

Når det gjelder spørsmålet om homofili, må også utgangspunktet være en underliggende visjon, lik den vi finner på Bibelens første blader. Det handler om en grunnleggende kjønnspolaritet i skaperverket, en grunnstruktur knyttet til at Gud skapte oss til kvinne og mann. I en tid med mye forvirring og utprøving når det gjelder seksuell identitet er det mer nødvendig enn noen gang at vi som kirke fastholder denne grunnleggende visjonen slik at vi konstruktivt bidrar til å fremme utviklingen av feminin og maskulin identitet og dermed også styrker kjønnspolariteten.

Men ikke alle kjenner det sånn. Det er mange kvinner og menn som etter en lang prosess er blitt bekreftet i sin lesbiske og homofile seksualitet, og som vi som kirke vil respektere i forhold til deres valg, overbevisning og menneskeverd. Dette er spørsmål vi må arbeide videre med, og hvor vi trenger å utvikle vår innsikt og erkjennelse. Hvem av oss er skråsikre i dette spørsmålet?

Når det gjelder homofile og lesbiskes ansettelsesforhold i kirken ønsker jeg å følge kirkemøtets vedtak. Dette har vært et tema på kirkemøtet og vil sikkert bli det igjen. Og det er etter mitt syn bra. Jeg ønsker meg en langsomhet i etiske prosesser hvor vi kan være sene nok til å skjerpe oss på det som er Guds vilje og vare nok til å identifisere oss med medmenneskers situasjon.

I vanskelige spørsmål om tro og etikk må det være et mål for kirken å utvikle en enighet, men først og fremst en enhet over tid som kan løfte oss ut av individuell synsing. Vi trenger en prosess i et fellesskap hvor troskapen mot Guds ord kan brytes med godheten mot menneskets komplekse virkelighet, og sånn sett skal vi se stort på Kirkemøtets mulighet til å representere kirken.

Når det gjelder hva som er en biskops viktigste oppgave i dag, handler dette om å knytte alt i livet så sterkt til evangeliet at vi får et rettere perspektiv på det som er avgjørende viktig og det som er mer perifert og uviktig. I så fall kan vi forbedre vår evne til å leve med uenighet. Kirken skal være åpen for alle, men ikke åpen for alt. Når alt kommer til alt er det menneskets frelse ved troen på Jesus det handler om, og om å gi nødvendig livsassistanse til mennesker som har det vanskelig, hva enten det er i Norge gjennom kirkens diakoni eller i andre deler av verden gjennom kirkens misjon.

Kirken trenger ledere som kan se, inspirere og lede gjennom lønnede og frivillige medarbeidere i menighetene. Kirken trenger ledere som kan synliggjøre evangeliet og være med på å bygge menigheter i lokalsamfunnet. Kirken trenger ledere som kan være åndelige veiledere og bidra til å skape og styrke en frimodig kristen tro hos medarbeiderne. En prest er ikke primært et menneske med de mange meninger, men tjeneren for det ene navn. Kirken trenger ledere som kan male Kristus for våre øyne så vi faller på kne og ber: "Herre, miskunne deg over oss!"