Jeg er nå i Åmot
kirke, i Modum, der
jeg har vært heldig
å få være prest i
snart 3 år. Sjelden
har jeg fått de
spørsmålene som
stilles av mange
journalister om
stats-
kirkeordningen og
homofili. Hvorfor?
Antagelig fordi folk
gjennom lang tid har
gjort seg erfaringer
av at de kan komme
akkurat som de er
til denne kirken.
Folk føler seg
hjemme her uavhengig
av kjønn, meninger
og livsførsel, og
det faller dem ikke
inn at de ikke kan
høre hjemme her. Til
denne kirken kommer
unge og gamle, folk
som går til nattverd
og folk som ikke
regner seg som
kristne. Det de spør
om er ikke min og
andres meninger
om ditt og datt, men
heller: "Hva er
meningen med
livet? Hva har Gud å
gjøre med mitt liv?
Hvordan bli en
kristen? Kan jeg tro
når jeg tviler?
Dette er spørsmål vi
får i denne kirken,
og noen ganger
tenker jeg: "Kanskje
alle spørsmålene om
hva vi prester mener
om det meste
gjenspeiler at mange
av oss strever med
selve meningen med
livet, men får for
lite hjelp med
akkurat det
spørsmålet.
Og det er dette som
er kirkens
hovedoppgave.
Kirken skal være en
katedral der den
treenige Gud gjør
seg kjent, et
folkets hus der
mennesker kan være
ærlig tilstede med
hele sitt liv, og et
bedehus der vi kan
oppleve at troen og
livet vårt hører
sammen og hvor vi
kan spørre etter hva
som er Guds vilje
med våre liv.
Når det spørres om
hva jeg mener om
statskirken og
homofili skal jeg
forsøke å holde frem
noen grunnleggende
holdninger, selv om
svært mye i livet er
for krevende til å
besvare med noen få
linjer.
Det er ikke
statskirkeordningen
som er problemet i
vår
folkekirkemenighet i
Åmot.
Men vi utfordres
hele tiden på selve
grunnspørsmålet:
Hva vil det si å
være kirke i verden?
Det avgjørende er at
kirken får være det
stedet der Kristus
møter oss mennesker
i gode og onde
dager, i ordet og
ved nattverdbordet.
Kirken er det stedet
der vi sårbare og
famlende mennesker
kan be: "Vis oss din
vilje! La din vilje
skje!" Kirken er det
stedet der vi kalles
til å gå ut for å
fortelle andre hvem
Kristus er og gi
livsassistanse til
mennesker som har
det vondt. Hvis vi
kan være en slik
kirke, eksempelvis
velge våre ledere og
ha frihet i
lærespørsmål, ser
jeg flere muligheter
enn problemer med
vår kirkeordning.
Den avgjørende
testen blir hvordan
dette kommer til å
fungere fremover og
hvordan vi makter å
være en kristen
kirke i en ny
tverrkulturell og
multireligiøs
virkelighet.
Personlig ser jeg
gjerne at kirken
blir enda mer
selvstendig, men at
den fortsatt har et
så vidt positivt
forhold til staten
at den er i stand
til å være
folkekirke.
Når det gjelder
spørsmålet om
homofili,
må også
utgangspunktet være
en underliggende
visjon, lik den vi
finner på Bibelens
første blader.
Det handler om
en grunnleggende
kjønnspolaritet i
skaperverket, en
grunnstruktur
knyttet til at Gud
skapte oss til
kvinne og mann. I en
tid med mye
forvirring og
utprøving når det
gjelder seksuell
identitet er det mer
nødvendig enn noen
gang at vi som kirke
fastholder denne
grunnleggende
visjonen slik at vi
konstruktivt bidrar
til å fremme
utviklingen av
feminin og maskulin
identitet og dermed
også styrker
kjønnspolariteten.
Men ikke alle
kjenner det sånn.
Det er mange kvinner
og menn som etter en
lang prosess er
blitt bekreftet i
sin lesbiske og
homofile
seksualitet, og som
vi som kirke vil
respektere i forhold
til deres valg,
overbevisning og
menneskeverd. Dette
er spørsmål vi må
arbeide videre med,
og hvor vi trenger å
utvikle vår innsikt
og erkjennelse. Hvem
av oss er skråsikre
i dette spørsmålet?
Når det gjelder
homofile og
lesbiskes
ansettelsesforhold i
kirken ønsker jeg å
følge kirkemøtets
vedtak. Dette har
vært et tema på
kirkemøtet og vil
sikkert bli det
igjen. Og det er
etter mitt syn bra.
Jeg ønsker meg en
langsomhet i etiske
prosesser hvor vi
kan være sene nok
til å skjerpe oss på
det som er Guds
vilje og vare nok
til å identifisere
oss med
medmenneskers
situasjon.
I vanskelige
spørsmål om tro og
etikk må det være et
mål for kirken å
utvikle en enighet,
men først og fremst
en enhet over tid
som kan løfte oss ut
av individuell
synsing. Vi trenger
en prosess i et
fellesskap hvor
troskapen mot Guds
ord kan brytes med
godheten mot
menneskets komplekse
virkelighet, og sånn
sett skal vi se
stort på Kirkemøtets
mulighet til å
representere kirken.
Når det gjelder hva
som er en biskops
viktigste oppgave i
dag,
handler dette om å
knytte alt i livet
så sterkt til
evangeliet at vi får
et rettere
perspektiv på det
som er avgjørende
viktig og det
som er mer perifert
og uviktig. I så
fall kan vi forbedre
vår evne til å leve
med uenighet. Kirken
skal være åpen for
alle, men ikke åpen
for alt. Når alt
kommer til alt er
det menneskets
frelse ved troen på
Jesus det handler
om, og om å gi
nødvendig
livsassistanse til
mennesker som har
det vanskelig, hva
enten det er i Norge
gjennom kirkens
diakoni eller i
andre deler av
verden gjennom
kirkens misjon.
Kirken trenger
ledere som kan se,
inspirere og lede
gjennom lønnede og
frivillige
medarbeidere i
menighetene. Kirken
trenger ledere som
kan synliggjøre
evangeliet og være
med på å bygge
menigheter i
lokalsamfunnet.
Kirken trenger
ledere som kan være
åndelige veiledere
og bidra til å skape
og styrke en
frimodig kristen tro
hos medarbeiderne.
En prest er ikke
primært et menneske
med de mange
meninger, men
tjeneren for det ene
navn. Kirken
trenger ledere som
kan male Kristus for
våre øyne så vi
faller på kne og
ber: "Herre,
miskunne deg over
oss!" |