|
NRK overfører gudstjenester
med Per Arne Dahl påsken 2004:
Gudstjenestene
Langfredag i Sjusjøen fjellkirke og andre påskedag i
Åmot kirke overføres på NRK- P1 kl. 11.00.
Menighetsprest Per Arne Dahl forretter og preker. I Åmot kirke er Stian Tveit
musikalsk ansvarlig med Hilde Kjøll, fiolin, Håkon Skagen, bratsj
og Liv Anna Furnes og Oscar Fidjestøl, sang.
Prekener:
Langfredag: Ærefrykt for lidelsen
2. påskedag: Ærefrykt
for livet
Langfredag-
Sjusjøen Fjellkirke
Ærefrykt
for lidelsen
Under
de siste ukers debatt om Mel Gibsons film ”The
passion of the Christ” har jeg stadig sett for meg
et kunstverk jeg nylig oppdaget. Det gjelder Humbert
de Supervilles ”Kristus på Golgata” fra 1863,
hvor den korsfestede Kristus er skjult av et stort,
heldekkende laken. Når jeg ser det bildet, er det som om vi, det lykkelige
folket, har strømmet til Golgata for å slippe å se
lidelse og gru. Vi dekker Ham like godt til. Vi aner en skikkelse bak lakenet og
vi aner et kors, men vi vet ikke hvem som er skjult
bak det store kledet. Mens lidelsen blir tildekket i
Supervilles bilde, blir lidelsen voldsomt avdekket i Gibsons film.
I denne gudstjenesten har vi latt evangelisten
Johannes ta lakenet av korset og den korsfestede, og
vi får høre to avgjørende opplysninger: Det er
Guds sønn som henger på korset i dypeste avmakt, og
det er Jesus Kristus som lider og dør der for vår
skyld. Derfor var Martin Luther opptatt av at vi
bruker det mest dekkende pronomenet som tenkes kan når vi
beskriver dette mysterium. Luther er ikke i tvil :
”Jesus døde for meg!” Og denne
prekenens to hovedpoeng er at Kristi lidelser både
angår vår livsskjebne og vår skyld.
For
det første: Det er ikke langfredagens vold som er vårt
håp, men langfredagens kjærlighet som er trøsten og
kraften i våre liv og i våre lidelser.
I
følge Det nye testamentets lidelsesberetninger er
ikke det innerste i Kristi lidelser et spørsmål om
graden av tortur, men at Jesus var forlatt av Gud.
Og den lidelsen var Jesus alene om. Derfor sa han til
Peter, i følge Johannes evangeliet: ”Dit jeg går,
kan du ikke følge meg nå. Senere skal du følge
meg”. Kristendommens hovedpoeng er altså Jesu
stedfortredende lidelse og død. Det var for deg. Det
var for meg, for at vi skulle slippe langfredagens
redsel og gru; det å være forlatt av Gud.
Langfredag aner vi at ondskapen er så grufull i
verden at Gud selv måtte gå inn i den, slik
Hebreerbrevet bekrefter det: ”Vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide
med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på
samme måte som vi, men uten synd”. Da finnes det
ikke noe sted i tilværelsen hvor Jesus ikke har vært.
Det var derfor Ronald Fangen fra sin fengselscelle på
Møllergata under krigen kunne skrive: ”Du sviktet
aldri Herre Krist, du sviktet ei, selv når ditt svar
på all min bønn var nei og atter nei. For når jeg
skalv i uro, angst og nød, da kom du med din fred kjøpt
i din død.”
Selv om Aftenposten Palmesøndag konkluderer sin
meningsmåling med at stadig færre kaller seg
kristne, utfordres vi som kirke til å ikke selge
troen på billigsalg som et kjekt markedsfremstøt for
å score høyere. Påskedramaet er ingen lekker
sak, som er billig til salgs. Det må ikke være slik
at mennesket savner lykke, og så svarer kirken med å
tilby nettopp det for å vinne tilhengere. Med
langfredagen i Jerusalem har Jesus en gang for alle
begravet myten om det lykkelige folket. Langfredag
inndro Jesus Kristus alle oppsatte lykkeautomater og
tilkjempet seg en grunnsåle i vår truede eksistens
da han ropte: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du
forlatt meg?” Når Jesus strekker ut sine armer på
korset, gjør Gud seg til ett med vår lidende verden.
I dag ser Han ut over et såret og truet Irak, et
tynget Spania, et fortvilet Midtøsten og bygder og
byer der kvinner og menn, barn og ungdom kjemper for
sine liv og bærer sine ulike lidelser og sorger.
Kristus vet hva mørke og ensomhet er. Han vet hva det er
å kjenne seg krenket og forlatt. På kropp og sinn
har han kjent ondskapens meningsløse herjinger. For
meg er derfor profeten Jesaja sine antydende bilder av
Jesus blitt viktigere enn ulike filmatiseringer:
” Han var ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertens
mann, vel kjent med sykdom, en foraktet mann som ingen
ville se på, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre
sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar
han.” Jesus vet hvordan det er å være menneske, og derfor måtte Pilatus
motstridende bekjenne: ”Se det mennesket!” Men
Jesus vet også hvordan det er å være Gud. Som Guds
sønn ønsker Han å komme inn i våre liv og hjelpe
oss med våre nødvendige oppgjør.
For
det andre: Jesu Kristi lidelser angår din og min
skyld.
Når vi hører lidelsesberetningene eller ser filmer som Mel
Gibsons ”The passion of the Christ”, kan vi tenke
med forargelse og forskrekkelse: Det gjorde mennesker!
Så grusomme vi er! Og på sett og vis er dette sant.
Det var mennesker som utførte volden mot Kristus,
slik det er mennesker som også i dag er ansvarlig for
gjennomføring av tortur og terror. Men det er noe som
er enda sannere som overskrift over langfredagens
mysterium: DET
GJORDE GUD!
Ja, Paulus skriver i sitt brev til menigheten i Rom:
”Det som var umulig for loven fordi den var maktesløs
på grunn av menneskets onde natur, det gjorde Gud da
han sendte sin Sønn til soning for verdens synder”.
Dette gjorde Gud, og det hadde en skyhøy pris som
ikke var betalt før de mørke skyene samlet seg over
Jesu kors på Golgata da han utåndet og sa: ”Far, i dine hender
overgir jeg min ånd!” Først da revnet forhenget i
tempelet, og veien inn til Gud vår skaper var
gjenopprettet. Dette gjorde Gud, og det hadde sin
pris. Derfor sa den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer
som ble henrettet på ordre av Himler 9. april 1945:
”Det som er kostbart for Gud må ikke bli billig for
oss”. Kristi lidelseshistorie er derfor
menneskehetens viktigste verdipapir. Nåden er kostbar
fordi den kostet Kristus livet, og den er nåde fordi
den gir oss livet. Det er den Hellige Guds sønn som går
inn i vår urettferdige og ureine virkelighet med en
mektighet og en herlighet som trekker oss mot verdens
absolutte sentrum: Kristi Kors.
Langfredagens sentrum er derfor det store oppgjøret som har
gitt oss en ny tidsregning, et før og et etter
Kristus. Det handler om at vi har alle sviktet, vi er
alle ansvarlige for at kjærligheten er blitt kald, at
egoismen blomstrer og at gjengjeldelsen fortsatt råder.
Menneske-hetens skyld og vår skyld er for stor til at
vi kan bære den. Det er bare en som kunne ta vår
skyld på sine skuldre og ta ansvaret for det store
oppgjøret. Det var ikke romere eller jøder Jesus tok
oppgjør med, men vår synd, den onde og døden. Den hellige Guds sønn
rekker sine naglemerkede
skaperhender mot alle kvinner og menn til alle tider,
og sier: Det var for deg. Alt var for deg!
Den kristne tro kommer altså ikke innenfra, fra vårt eget
tomme eller lengtende eller trette hjerte. Der er det dessuten ofte så
mye selvfordømmelse, nedvurdering og mismot. Troen
kommer utenfra, fra den lidende og korsfestede Guds sønn.
Derfor heter ikke denne dagen langfredag over hele
verden. I langt flere land bærer den hedersnavnet
”Good Friday” som betyr den gode fredagen.
Kanskje har du, som Simon fra Kyrène, Nikodemus og
Josef fra Arimatea, vært en hemmelig kristen, en
tilskuer til korset, og du har slett ikke våget å
kalle deg en kristen. I møte med Kristi lidelse og død
langfredag skjedde det noe med disse karene. Simon
hjalp Jesus å bære korset da Jesu krefter ikke
strakk til, mens Nikodemus og Josef bad om tillatelse
til å ta Jesu legeme ned fra korset og legge det i
graven. Det e som om disse karene ba om lov til å ta
det heldekkende lakenet av de Supervilles
"Kristus på Golgata". Fra å være tilskuere til korsveien og korset
ble den lange fredagen deres good friday. Det var
dette Martin Luther også opplevde. Det falt ham
nemlig ikke lett å tro på forsoningens mysterium.
Men han fikk øye på bildene av den korsfestede og
klamret seg til sin Jesusfilm, laget av profeten
Jesaja, og satte inn sitt eget navn i det avgjørende
verset i Jesaja kapitel 53:
HAN BLE SÅRET FOR MARTINS OVERTREDELSER
OG KNUST FOR MARTINS MISGJERNINGER.
STRAFFEN BLE LAGT PÅ HAM FOR AT MARTIN SKULLE HA
FRED, VED HANS SÅR HAR MARTIN FÅTT LEGEDOM.
Langfredagen
varaltså nødvendig på grunn av våre overtredelser og
misgjerninger, men også fordi vi er elskverdige
kvinner og menn som ikke fortjener å være forlatt av
Gud. Kristi lidelser angår både vår
livsskjebne og vår skyld.
Men det å ta imot og akseptere en
stedfortreder sitter langt inne i oss. Det kan
oppleves feigt å lene seg til en annens oppgjør.
Dette må jeg nok bære selv!
Men kjære alle sammen! Vi har båret lenge nok selv nå!
Hvis resten av livet vårt skal bli et eneste stort
soningsforsøk, kommer vi til å oppleve en
energilekkasje uten like og blir overgitt vår
lammende og utarmende egenbehandling. I det vinteren er i ferd med
å gi tapt for vårens skaperkrefter kan vi derfor øve
oss på å gi rom for en kilde utenfor oss selv, slik
Hans Børli skildrer det i sitt Vinter- Kristus:
Et
blodig rosenblad
sleit seg løs i nordavinden
og blåste inn i Menneskets hjerte.
"Hvordan kan jeg bli en kristen?" spurte en mann
forleden, som hadde lest Børlis dikt, og jeg måtte
svare: "Du kan ta imot". Å bli en kristen
er ikke å ta seg sammen, men å ta imot.
Den som våger å ta lakenet av korset, kan erfare å ta
imot Jesu ord som et ord til deg: Det var for deg jeg
døde! Det er deg jeg ikke ville forlate! Jesus fra
Galilea ønsker å dele vår skjebne og styrke vår
livskraft. Så hvorfor tviholde på dårlig
samvittighet og selvfordømmelse når Jesus fra korset
roper: ”Det er fullbragt!”
GUDSTJENESTE
I ÅMOT KIRKE
2.
PÅSKEDAG -
JOH. 20, 11-18
Langfredag
hørte noen av dere gudstjenesten fra Sjusjøen
Fjellkirke. Tema var: ”Ærefrykt for lidelsen”, og
vi avsluttet med å sitere Hans Børli,
som personlig visste hva det var å miste. Den dagen
mor hans døde, satte han seg ved det blå bordet sitt
og skrev følgende sorgmuntre dikt som viser en
sjelden ”ærefrykt for lidelsen”:
”Mennesket
vokser i livets strid,”
heter det velberget
blant folk som har striden bak seg.
Ska` lure på dèt…
Sjøl har jeg faktisk minke;
snart er jeg så liten at
jeg kan se himmelen
gjennom lissehøla i skoa mine."
Samtidig har Hans Børli satt ord på det som er andre
påskedags tema: ”Ærefrykt for livet” i en av
sine andre strofer:
"Ja,
jeg holder av dette livet!
himmelen hviler på det
som en blå åsrand.
Gjennom de tunge dagsverk
skrår lyset fra den evige sol."
Det meste i våre liv kan samles innenfor disse to
tema: ”Ærefrykt for lidelsen”, og ”Ærefrykt
for livet”. Det er spennende i denne påskedagens
prekentekst at en ganske ukjent kvinne, Maria fra den
vesle byen Magdala, er den som tar oss med på
bevegelsen fra sorg og lidelse til glede og liv. Vi møter
henne kun en gang tidligere i Det nye testamentet. Da
står det at Jesus befridde henne fra syv onde ånder.
Nå begynner det med at Maria står og gråter like
utenfor gaven over sin kjære venn, Jesus fra Galilea. Snakk om ærefrykt for lidelsen! Og det
slutter med at hun "skyndte seg bort fra graven
med frykt og stor glede". Snakk om ærefrykt for
livet.
Siden det i dag, 2. påskedag, både er oppstart på årets
eliteserie i fotball og B-VM i ishockey, har jeg
kommet til å tenke på mitt barndoms eldorado, Vålerenga.
Mitt store forbilde på Vålerenga skole var læreren
min, senere overlærer og skolefotballens
far i Oslo. Det var meningsfullt å være prest
i hans begravelse fra Vålerenga kirke for noen år
siden. Det var en verdig og god begravelse med fanene
til Vålerenga skole og Vålerenga fotball ved båren,
og alle mine gamle helter tilstede. Vi æret et godt
menneske og lyste fred over hans minne. Utenfor kirken
sto vi, mange hundre slekt, venner og folk som var
glad i kulturpersonligheten som var gått bort. Det
var stille og ettertenksomt. Da er det at noe skjer.
En av gamlegutta roper: ”Hip, hip! - Vålerenggutt
hei! Vålerenggutt hei! Vålerenggutt hei, hei,
hei!” Og alle som en ble på griner`n. Vi sto der,
som Maria, like utenfor og gråt. Og mens
begravelsesbilen sakte begynte å bevege seg lød det
med ujevn styrke fra presten: ”Herren velsigne deg
og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og
være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og
gi deg fred.”
Vi trengte denne rotbløyta utenfor Vålerenga kirke
hvor vi kunne uttrykke vår dypfølte sorg. Og i dag,
på andre påskedag, trenger vi å lære noe av den
kvinnen som sto utenfor Jesu grav og gråt. Maria
Magdalena ble ikke værende i sorgen, men lot seg
bevege videre fra ærefrykten for lidelsen til ærefrykten
for livet. Det var to opplevelser som gjorde det
mulig for henne å bevege seg fra gråt til glede.
For det første møtte hun englenes omsorg, de ser
hennes sorg og spør vennlig: ”Hvorfor gråter du,
kvinne?” Hun forteller dem om Jesus som er gått
bort, og så skjer det andre som gjør at hun kan
bevege seg. Hun snur seg og ser Jesus stå der. Også
han sier vennlig: ”Hvorfor gråter du, kvinne?”
Maria skjønte først ikke at det var han, hun trodde
det var gartneren, men idet Jesus sa hennes navn gikk
det opp for henne. Nå sto han foran henne og
tiltalte henne ved navn: ”Maria”, sa Jesus. ”Da
snudde hun seg, og sa på hebraisk: ”Rabbuni” –
det betyr mester.” Ved å møte vennlig omsorg
og høre sitt navn ble hun mjuk og rede til en
bevegelse fra gråt til glede.
Kanskje det er dette du har ventet på, du som har følt
at du har vært en plage for omgivelsene altfor lenge
– ”Når skal`a bli ferdig med å sørge” eller
”Hvor lenge skal han snakke om kona si?” er det
som om du har hørt folk si. I dag kommer Jesus til deg med
omsorg, kaller deg ved navn og sier ”Hvorfor gråter
du, kvinne? Hvorfor gråter du, mann?” La sorgen få
den tiden den trenger, men nå er det kanskje tid for
en bevegelse i ditt liv fra gråt til glede, fra sorg
til livsmot, fra lidelse til selve livet.
”Maria
skyndte seg bort med frykt og stor glede”, står
det. Det er akkurat som om hun i slutten av
Johannesevangeliet lever ut det Johannes begynner
med i kp 1: ”I ham, i Kristus, var liv, og livet var
menneskenes lys”. For hele Johannesevangeliet er en
hyllest til livet, festen og gleden. Det begynner med
bryllupet i Kana, hvor Jesus sørger for rikelig med
vin til bryllupsfesten, og det fortsetter med at Jesus
helbreder syke, tilgir syndere og tar sitt livs kamp
mot den onde - ”Tyven kommer bare for å stjele,
drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha
liv og overflod”, sier Jesus før han gir oss alle
sin garanti: ”Ingen har større kjærlighet enn den
som gir livet for sine venner”.
Da Jesus samler sine
rett før de tunge dagene i Jerusalem er det som om
han ber dem om å la seg bevege fra gråt til glede,
fra ærefrykt for lidelsen til ærefrykt for livet. Hør
hva han sier: ”Sannelig jeg sier dere: Dere skal
sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Nå
er dere bedrøvet, men jeg skal se dere igjen, og
deres hjerte skal bli fylt av glede, og ingen skal ta
gleden fra dere”.
Det var dette Maria Magdalena erfarte. Den gode
bevegelsen fra sorg til glede. Det er denne bevegelsen
Jesus startet utenfor graven påskedag, og det er
denne bevegelsen jeg opplevde da jeg leste den danske
jazzmusiker og lyriker Benny Andersens siste bok
forleden- ”Det skal merkes at vi lever”,
sier Benny Andersen, og er opptatt av at vi
vender ryggen til sorgen og mørket og ”de
skuffelser der ikke gikk i oppfyllelse”. Han skriver
lys levende om den nødvendige bevegelsen i våre liv
fra sorrig til glæde:
"I
mange år
tog jeg sorgerne på forskud.
Det har jeg ikke haft glæde af
før nu hvor sorgerne endelig
begynder at gøre sig gældende
og jeg for alvor kan begynde
at glæde mig til sorgløse dage."
Jesus kom til verden for å lære oss å fastholde
lyset selv om mørket truer, å akte på gleden selv
om sorg tynger og å vise ærefrykt for livet selv om
lidelsen møter oss.
Den russiske dikteren Dostojevski opplevde mer
av truslene mot livet og gleden enn de fleste av oss.
Han var fange i 10 år som politisk opprører. Han
hadde epilepsi, uhelbredelig lungesykdom og et håpløst
strevsomt ekteskap. I 1849 ble han dømt til døden
ved skyting, men et bud fra tsaren reddet ham. Fra
fengselet tok han sitt livs oppgjør og skrev til sin
bror at det tyngste for ham var at han hadde levd feil
og var blitt for fanget av mørket i verden:
”Hvorfor har jeg så ofte lukket meg ute fra livet
og gleden?”
Kjære alle sammen!
Etter
Jesu oppstandelse må det alltid lyde: ”Du er mer
enn du er blitt til nå!” Det går et langt tog fra
Maria Magdalena til Vålerenga og Åmot og Harstad og
Molde, og bevegelsen er fra ærefrykt for lidelsen til
ærefrykt for livet. Livet vil oss noe! Så lenge
Jesus lever skal det merkes at vi lever.
Dette er oppstandelsens glede som sprenger i filler
mistenkeliggjøring av gleden og favorisering av
inngrodd skepsis. Dette er oppstandelsens glede som
sprenger i filler myten om at den reserverte og
kritiske er nærmere Guds rike enn den umiddelbare og
spontane. Dette er oppstandelsens glede som sprenger i
filler myten om at gleden kun er for barn, pinsevenner, lettsindige lutheranere og
vinglade katolikker. Maria lærer oss at livet er så
dyrebart at sorgen ikke skal tildekkes og gleden ikke
skal mistenkeliggjøres.
Jeg
lette i noen idehistoriske murstener og fant at
stikkordregistrene bak rommet ord som angst, skyld,
lidelse, intethet, meningsløshet og død. Men ordet
glede var nesten fraværende. Og hvis gleden er
tilstede, oppleves den ofte
som banal og tolkes som overfladiskhet – For noe tøys!
Gleden er en av livets grunnstemninger. Da Gud
betraktet sitt skaperverk så han ”at det var overmåte
godt” og han gledet seg.
Oppstandelsens glede viser oss denne tapte
grunnstemningen i tilværelsen. Derfor har jeg stor
sans for den svenske påskehilsen: ”Glad påsk”.
Og det er kanskje på tide at jeg kommer over sjokket
da jeg som 20-åring hadde deltatt i en amerikansk
svingende gudstjeneste og ble spurt etterpå av en
eldre kvinne: ”Did you enjoy the service?” Jeg
tenkte med en gang – no, no, no – religion as fun?
Vi har da som norske lutheranere lært å frykte Gud,
men ikke å nyte Gud! Vi har lært å sitte stille i
kirken og holdes under kontroll, men ikke å leve,
glede oss og oppleve noe nytt og grensesprengende. Når
åndens frukter er glede, kjærlighet, fred og overbærenhet
kan vi saktens spørre: Hvor er ånden blitt av?
Hvorfor
kan vi ikke tillate oss å spørre: ”Hadde du glede
av gudstjenesten?”
Etter Jesu oppstandelse er det alltid en bevegelse fra
lidelse til liv, fra fortid til fremtid, fra sorg til
glede. En av de som har skildret denne bevegelsen mest
kraftfullt i kirkelig sammenheng er den danske
salmedikteren Nikolaj Frederik Severin Grundtvig,
kanskje mest kjent for sin setning: ”Kristus kom
ikke for å frelse oss fra livet, men til livet -
menneske først og kristen så”.
Blant
sine 1400 salmer lar han det bli en overraskende
bevegelse fra ”ærefrykt for lidelsen” til ”ærefrykt
for livet” midt i langfredagssalmen ”Hill deg
frelser og forsoner”:
Du som har deg selv meg givet,
la i deg meg elske livet,
så for deg kun hjertet banker,
så kun du i mine tanker
er den dype sammenheng.
Til
toppen
|